Sanser

Villsvinet har veldig god luktesans og bra hørsel, mens synet er dårligere utviklet. Noen observasjoner tyder på at dyret ved hjelp av luktesansen kan avsløre lukten av for eksempel en jeger på mer enn 500 meters avstand. Den gode luktesansen illustreres også av de såkalte trøffelgrisene (en type tamgris), som brukes til å finne underjordisk trøffelsopp på kontinentet.



Villsvinet har også en oppførsel som kalles ”flehmen”, dvs. en grimase der overleppen trekkes tilbake, munnen åpnes og dyret inhalerer kraftig. Dette stimulerer det luktfølsomme såkalte Jakobssons organ (det vomero-nasale organet) bakerst i munnhulen. Atferden ses ofte under kontakt mellom kjønnene, noe som tyder på at duft er viktig i det sosiale samspillet. Dette underbygges ytterligere av villsvinenes markeringer med både spytt og urin rundt aktivitetsområdene. Både unge og gamle dyr snuser vanligvis på hverandre når de møtes.

Villsvin kan lokalt gjøre store skader på innmark 

Villsvin er altetende, men det meste av føden (ca. 90%) er vegetabilsk. Underjordiske plantedeler, som røtter, står for det meste av matinntaket om vinteren. Hovedsakelig er det røttene til vanlige planter av symreslekten (bla hvitveis), bekkeblom og storkonvall. Om sommeren beites det på grønne blader av for eksempel starr og tistler, men også nedfallsfrukt, bøk‑, eik‑ og hasselnøtter.

Fra juli og utover spiser villsvinet mye frø og vekster på dyrket mark. Kostholdet domineres av frø av korn som vinterhvete og havre, oljefrø som rapsfrø, samt gressbeite og poteter. Svina skader sjelden mer enn noen få prosent av det dyrkede arealet totalt, men der de slår til, kan skadene bli omfattende. Mye av skadene er ikke forårsaket av selve spisingen, men roting i bakken og nedtråkking av korn.

I de områdene hvor det foregår fôring, kan fôret være en viktig matkilde. Det har i noen tilfeller vist seg å utgjøre størstedelen av innholdet i magen til undersøkte villsvin i Sverige. Fôring kan derfor til en viss grad brukes til å beskytte avlinger.

I Norge er det kun lov å fôre som åte. Det vil si at man ikke skal legge ut mere fôr enn villsvinene normalt spiser opp på et døgn, og slik fôring skal bare skje i forbindelse med jakt. Til slik fôring blir det brukt mest mais og erter, ofte utspredd fra tidsstyrte fôringsautomater.

Den animalske føden som villsvin spiser består av meitemark, insektlarver og andre hvirvelløse dyr. Villsvinet kan da også gjør nytte for seg. Under store insektangrep i skogene på kontinentet, har en del svin spesialisert seg på å grave frem larver og pupper av skadeinsekter (f.eks. barkebiller). Større dyr, som smågnagere, fugleunger og egg, blir spist når muligheten oppstår. Det er således en viss risiko for at villsvinet i enkelte områder kan begrense forekomsten av småvilt eller bakkehekkende fugler. Villsvinet spiser også kadaver som de finner i naturen.

Fôr lagt ut av mennesker kan være en viktig del av menyen – i Norge er det kun tillatt å legge ut åte i forbindelse med jakt 

I motsetning til de andre klovdyrene er ikke villsvinet en drøvtygger, men har en enkel mage som er tilpasset dyrets blandede kosthold. Magen har en delt blindsekk som inneholder lymfeproduserende celler. Lymfen som slippes ut er for beskyttelse mot skadelige mikroorganismer som dyret kan få i seg når det roter i jorden. Et voksent villsvin av den størrelsen som finnes i Norge og Sverige, spiser omtrent fire kg mat pr døgn om sommeren. En unge kan klare seg med omtrent halvparten, men trenger mer om vinteren. Hvis mattilgangen er god nok, spiser dyrene noen ganger så mye at de får problemer med å bevege seg og må legge seg ned for å fordøye maten.

Ønsker du å være en av de første som mottar nyheter og informasjon fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev og få informasjon om våre aktiviteter rett i innboksen.